Uetisk, men fortsatt ikke ulovlig

I filmen «The man who saved the world» blir vi kjent med den tidligere oberstløytnanten Stanislav Petrov. Like etter midnatt 26. september 1983 får det sovjetiske forsvaret melding om at amerikanske atommissiler er på vei mot Sovjetunionen. Alle kommunikasjonskanaler står klare. I minuttene som følger hviler verdens skjebne på Petrovs skuldre.

Vi skriver 2015, og fortsatt finnes det 16 300 atomvåpen i verden. I sommer kan vi markere flere 70-årsjubileum, først for prøvesprengningen i New Mexico 16. juli, deretter for atomvåpenangrepet mot Hiroshima 6. august. Sist, men ikke minst kommer jubileet for et 70 år langt iherdig arbeid for å avskaffe atomvåpen. Det begynte med en gang atomvåpnene ble oppfunnet. Og ved FNs aller første generalforsamling i 1946 ble medlemslandene enige om å lage en plan for å bli kvitt atomvåpen. USA og Sovjetunionen ble imidlertid aldri helt enige om innholdet, og ambisjonen gikk i vasken.

Slik fortsetter historien. En rekke initiativer for en verden uten atomvåpen har blitt satt i gang. Hver gang har de blitt punktert av statene med atomvåpen. Etter 70 år er det på tide å lære av feilene som har blitt begått. Å la atomvåpenstatene legge premissene for arbeidet med atomnedrustning fungerte ikke i 1946, og det fungerte ikke i 2014. La 2015 bli året da de atomvåpenfrie statene går foran og starter forhandlinger om et juridisk bindende forbud mot atomvåpen.

Uroligheter og uenigheter til tross, verdenssamfunnet har blitt enig om noen grunnleggende humanitære prinsipper som nå er nedfelt i folkeretten. Å skille mellom sivile og stridende i krig er av de viktigste. Basert på dette verdigrunnlaget har biologiske våpen, kjemiske våpen, antipersonellminer og klasevåpen blitt forbudt gjennom bindende avtaler. Atomvåpen er det eneste masseødeleggelsesvåpenet som ikke er forbudt, til tross for at våpenet kan drepe millioner av mennesker på sekunder.

«Men vil et forbud fungere?» er en vanlig innvending. Historien har vist at forbud mot våpen har en stigmatiserende effekt som også påvirker statene utenfor forbudsavtalen. Et forbud mot atomvåpen vil ikke ta oss til en atomvåpenfri verden over natta, men det vil legge grunnlaget for en slik verden. De atomvåpenfrie sonene i Afrika, Latin-Amerika, Sørøst-Asia, Sentral-Asia og det sørlige Stillehavet har vist at regionale atomvåpenforbud er mulig. Et internasjonalt forbud mot atomvåpen vil gi alle stater som ønsker det, muligheten til å formalisere sin avvisning av atomvåpen. Ikke minst vil det bli ulovlig å produsere og investere i atomvåpen i landene som signerer avtalen. Dette vil stikke kjepper i hjulene på industrien som i dag tjener penger på at atomvåpenstatene moderniserer sine arsenaler.

Les mer om hvorfor vi trenger et forbud og hvordan en slik avtale vil fungere i brosjyren Ban Nuclear Weapons Now

Børge Brende har ved flere anledninger sagt at vi må holde fokuset på Ikkespredningsavtalen (NPT). Det er en riktig strategi av utenriksministeren. Men faktum er at det ikke er noen grunn til at avtalen fra 1968 og et forbud skulle stå i motsetning til hverandre. Snarere tvert i mot.

Med Ikkespredningsavtalen forpliktet de daværende atomvåpenstatene, USA, Storbritannia, Russland, Frankrike og Kina, seg til å ruste ned. Statene som ikke hadde atomvåpen, skrev til gjengjeld under på at de ikke skulle skaffe seg det. Avtalen har i all hovedsak lyktes i å hindre spredning av disse våpnene. Nesten samtlige stater i verden har tilsluttet seg den. Kun Nord-Korea har trukket seg ut. India, Pakistan og Israel ble aldri med på avtalen og har fått våpnene. I dag har ni stater atomvåpen. Hvis det ikke hadde vært for Ikkespredningsavtalen, kunne det ha vært mange flere.

Men avtalen er langt fra perfekt. Atomvåpenstatene har ikke oppfylt sin del av avtalen: Artikkel seks som sier at statene med atomvåpen i god tro skal ruste ned. Akkurat nå er det bekymringsfullt at disse fem har signalisert at de ikke vil oppfylle sin del av forpliktelsene i handlingsplanen fra 2010. «Vi kan ikke fortsette å delta på møter og bli enige om utfall som ikke blir gjennomført (…),» sa den egyptiske delegasjonen på Ikkespredningsavtalens forberedende komitémøte i 2013. Det er sjeldent et tema i norske medier, men forhandlingene om atomnedrustning er minst like fastlåste som klimaforhandlingene.

Les mer om hvordan et forbud mot atomvåpen kan redde Ikkespredningsavtalen i artikkelen Preventing collapse: The NPT and a ban on nuclear weapons

Hvor lenge kan atomvåpenstatene la være å innfri sine forpliktelser uten at dette svekker Ikkespredningsavtalen så mye at flere stater skaffer seg atomvåpen? Det er i hvert fall sikkert at det internasjonale samfunnet må ta et betydelig grep for å gjøre besittelse av atomvåpen uattraktivt og ugunstig. Et forbud kan både redde Ikkespredningsavtalen og legge grunnlaget for reell nedrustning.

Den 9. desember i fjor la Østerrike fram «Austrian Pledge», hvor de forplikter seg til å arbeide for at atomvåpen stigmatiseres, forbys og elimineres. Alle stater, også Norge, er velkomne til å slutte seg til forpliktelsen. Dette kan bli starten på forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. En mulighet vi ikke kan kaste bort.

På grunn av militært hemmelighold ble ikke Stanislav Petrovs historie kjent før i 1998. Selv om alt tydet på at Sovjetunionen var under atomangrep, lot Petrov være å rapportere det videre. Han tok et etisk valg i et uetisk system. Dersom signalene stemte, ville Moskva ha blitt tilintetgjort uansett. Å sørge for at også millioner av amerikanske menneskeliv skulle gå tapt, ville ikke ha hjulpet noen. Det er all grunn til å hedre Petrovs valg den gangen, samtidig bør hendelsen gi en vekker på at avskrekkingslogikken er alt for farlig. Som Østerrike sa på atomvåpenkonferansen i desember: «Å begrense atomvåpnenes rolle til avskrekking, fjerner ikke muligheten for at de kan bli brukt.»