**Denne rapporten er basert på de engelske rapportene skrevet av Mia Gandenberger og Ray Acheson for Reaching Critical Will, som du får tilgang til her. Der finner du også lenker til de relevante dokumentene og resolusjonene teksten diskuterer.**
Fra mandag 22. til fredag 26. februar 2016 ble første møte i FNs andre arbeidsgruppe mot atomvåpen avholdt. Arbeidsgruppen ble opprettet av en resolusjon fra FNs generalforsamling, og mandatet består blant annet av å diskutere «konkrete, effektive juridiske tiltak nødvendige for å oppnå og opprettholde en verden fri for atomvåpen». Alle FNs medlemsstater er invitert, og i tillegg har sivilsamfunnsorganisasjoner full tale- og forslagsrett.
Møtet ble ledet av Ambassadør Thani Thongphakdi fra Thailand, og var den første av tre samlinger planlagt for i år. Den andre samlingen vil finne sted fra 2.-13. mai, og den tredje fra 22. august. Møtet gir stater og sivilsamfunn muligheten til å samhandle, og arbeidsgruppen er en fantastisk mulighet til å dra i gang igjen debatter som har stagnert i andre FN-fora for nedrustning. Spesielt viktig er det at arbeidsgruppen fokuserer på konkrete tiltak – det har det vært mangel på de siste par tiårene!
Det at man igjen fokuserer på de humanitære konsekvensene av atomvåpen har startet en prosess som ønsker å stigmatisere atomvåpen. Et overveldende flertall av FNs medlemsstater har lovet gjennom Det humanitære løftet å tette igjen hullet i internasjonal lovgivning ved å forby og avskaffe atomvåpen.
Dag 1 av samlingen i FNs arbeidsgruppe for nedrustning av atomvåpen tok for seg hullene som omgir atomvåpen i internasjonal rett og hovedforslagene for å tette igjen disse hullene. Nesten umiddelbart begynte debatten å omhandle spørsmålet om forbud mot atomvåpen. Om man var for eller mot, var «forbud» ordet på alles lepper, og fokuset for debatten ble verdien og gjennomførbarheten av en internasjonal traktat som forbyr atomvåpen.
Siden dette var første møte i den andre FN-arbeidsgruppen for nedrustning av atomvåpen, begynte talerne med å oppsummere arbeidet som fant sted i den første arbeidsgruppen og det som har skjedd på atomvåpenfronten siden den gang. Stater og sivilsamfunnsorganisasjoner utvekslet så syn på saken.
På ettermiddagen tok det første panelet for seg konkrete juridiske tiltak, bestemmelser og normer som er nødvendige for å oppnå og opprettholde en verden fri for atomvåpen. Talerne undersøkte i hvilken grad eksisterende lovgivning gjelder for atomvåpen og diskuterte effektive juridiske tiltak som kan føre til en verden uten atomvåpen. En rekke talere kommenterte så på disse presentasjonene og satte lys på utfordringer som arbeidsgruppen måtte ta for seg.
Dag 2 i FNs arbeidsgruppe for atomvåpennedrustning fortsatte med å diskutere konkrete og effektive juridiske tiltak, bestemmelser og normer som er nødvendige for å oppnå og opprettholde en verden fri for atomvåpen.
Mange talere understreket at det er helt nødvendig med nye tilnærminger til atomvåpennedrustning, men ikke alle stater var like glade i idéen om et forbud. Spania understreket viktigheten av en «inkluderende tilnærming» for å unngå polarisering av debatten. Spania ønsket en diskurs som balanserte bekymringene for de humanitære konsekvensene av atomvåpen med andre staters sikkerhetsinteresser og ønske om strategisk stabilitet. Australia var uttalt bekymret for at et nytt juridisk instrument som ikke inkluderer atomvåpenstatene vil skape to kategorier av stater (de som har signert mot de som ikke har signert traktaten) og dermed øke risikoen for at atomvåpenstatene forblir i skyttergravene og nekter å ta del i nedrustningsarbeidet.
Mexico svarte på disse uttalelsene ved å påpeke at atomvåpenstatene har nærmest hatt en vetorett når det kommer til diskusjoner om nedrustning av atomvåpen i flere tiår, men at dette nå er uakseptabelt. –Atomvåpenstatene har for øyeblikket valgt å ikke delta i prosessene i arbeidsgruppen og andre steder for øyeblikket, men dette må ikke hindre fremskritt for arbeidet med nye løsninger som ikke trenger å involvere atomvåpenstatene, argumenterte Mexico.
Dag 3 i FNs arbeidsgruppe for atomvåpennedrustning avsluttet meningsutvekslingen om konkrete og effektive tiltak for å oppnå og opprettholde en verden fri for atomvåpen.
Østerrike la frem sitt arbeidsdokument om «hullet i folkeretten», ikkespredningsavtalen og forskjellige tilnærminger for å ta forhandlingene om atomvåpennedrustning videre. Dokumentet fremhever konklusjonen fra konferansene om de humanitære konsekvensene av atomvåpen og det humanitære løftet, som nå er støttet av 126 land. Nederland, på den andre siden, stilte spørsmål ved om det faktisk finnes et hull i folkeretten som angår atomvåpen og foreslo at stater kan ta arbeidet videre uten å «sitte fast i hengemyren av diskusjoner som omhandler det hypotetiske ‘folkerettslige hullet’». Mexico svarte på dette ved å påpeke at i de mange ulike tolkningene av ikkespredningsavtalens artikkel VI alene finnes det et folkerettslig hull som må tettes. Videre bemerket Østerrike at strukturen til ikkespredningsavtalen krever implementering av juridiske tilleggstiltak, og at hullene i avtalen har blitt tettet over tid ved hjelp av en rekke slike tiltak.
Spørsmålet om en inkluderende debatt ble tatt opp igjen og Nederland argumenterte for at atomvåpenstatene må inkluderes i forhandlingene om juridiske tiltak knyttet til atomvåpen «siden den internasjonale domstolen påpekte i den rådgivende uttalelsen om atomvåpen at stater ikke kan bli bundet av internasjonal rett som de ikke har –i hvert fall implisitt – godtatt å bli bundet av». Andre stater argumenterte for at man kan enes om visse juridiske tiltak uten at atomvåpenstatene er involvert. Mexico understreket at det faktum at atomvåpenstatene med vilje unngår å delta i arbeidsgruppens møter ikke betyr at debatten ikke er inkluderende. Dette ble støttet av Østerrike, som fremhevet at arbeidsgruppen ble opprettet av det mest inklusive organet i FN, altså generalforsamlingen.
Australia introduserte på vegne av en gruppe stater et arbeidsdokument som omhandlet den såkalte byggesteinstilnærmingen til nedrustning av atomvåpen. Dokumentet foreslår tiltak som å bedre gjennomsiktighet og redusere risiko, i tillegg til juridiske tiltak som en tidlig igangsettelse av prøvestansavtalen og oppfølging av New Start-forhandlinger mellom USA og Russland. Statene som støttet dette arbeidsdokumentet satte igjen fokus på sikkerhetsinteresser og den geopolitiske virkeligheten. Tilsvar kom fra Mexico som problematiserte tankegangen om legitime sikkerhetsinteresser, hvem sin sikkerhet disse interessene tar for seg, og om stater er for eller mot kollektive sikkerhetsløsninger.
Med hensyn til gjennomsiktighet og tillitsbyggende tiltak, påpekte Østerrike at det er økende mistillit mellom stater når det kommer til atomvåpen de siste årene. I følge Østerrike skyldes denne mistilliten manglende implementering av internasjonale avtaler og forpliktelser som ble forhandlet tidligere. Mesteparten av byrden med å redusere mistillit må bæres av de landene som har atomvåpen eller er avhengige av dem fordi de er del av en allianse som har atomvåpen. I den forbindelse påpekte Mexico også at det å boikotte møtene ikke hjelper til med å bygge tillit.
Dag 3 fokuserte på verdien av forskjellige typer instrumenter som forbyr atomvåpen. Noen stater ønsket en helhetlig atomvåpenkonvensjon som inneholder bestemmelser for forbud og nedrustning i ett. Andre stater foretrakk en traktat som forbyr atomvåpen nå, hvor tilhørende protokoller som tar for seg nedrustning kan forhandles på et senere tidspunkt når atomvåpenstatene er med på arbeidet.
Den fjerde dagen av arbeidsgruppens møte var todelt: Morgenmøtet handlet om tiltak for økt gjennomsiktighet rundt risikoen som følger med nåværende atomvåpenlagre, mens på ettermiddagen diskuterte arbeidsgruppen tiltak for å redusere risikoen for sprenging av atomvåpen ved uhell, feil, uautorisert eller forsettlig bruk.
Tariq Rauf fra SIPRI i Stockholm ga først en god oversikt over tiltak for økt gjennomsiktighet som allerede har blitt gjennomført av atomvåpenstatene, mulige tiltak stater uten atomvåpen kan ta for å presse på for økt gjennomsiktighet, og tiltak som atomvåpenstater kan ta gir å øke gjennomsiktighet og tillit ved å redusere sannsynligheten for uhell. Alle statene som så tok del i diskusjonen la mye vekt på viktigheten av økt gjennomsiktighet fra atomvåpenstatenes side.
Gjennomsiktighet er også tett knyttet til tillit, og Mexico fremhevet at gjennomsiktighet er helt nødvendig for å bygge tillit. – Det er et klart behov for en felles grunnlinje for å oppnå en nøyaktig vurdering av fremgangen på nedrustningsfeltet, sa Ambassadør Lomanaco fra Mexico. Japan, som tok for seg samme tema på ettermiddagen, var enig i at tillitsbyggende tiltak var nødvendig, fordi manglende tillit fører til mistenksomhet, som kan hindre nedrustningsprosessen.
Som svar på spørsmål fra Egypt om IAEA vil være riktig institusjon for å foreta verifisering av nedrustning og demontering av atomvåpen, forklarte Rauf at han ikke mente at IAEA slik det nå er oppbygd vil klare en så utfordrende oppgave. Flertallet av de nåværende inspektørene er fra stater uten atomvåpen og har ikke den nødvendige ekspertisen for å sjekke at et atomvåpen har blitt demontert. For å klare dette vil IAEA måtte skaffe eksperter fra atomvåpenstater, som igjen vil kunne føre til spørsmål om hvor deres lojalitet ligger.
Det andre panelet fokuserte på tiltak for å redusere risikoen utilsiktet, uautorisert eller forsettlig utløsning av atomvåpen. Beyza Unal fra Chatham House la vekt på hvor viktige enkeltmennesker har vært i tidligere situasjoner som nesten førte til utløsning av atomvåpen. Pavel Podvig fra UNIDR analyserte ulike risikokategorier, for eksempel uhell med allerede utplasserte stridshoder, risiko knyttet til mislighold, og risiko knyttet til kommando- og kontrollstrukturer. På generelt grunnlag foreslo han at atomvåpen burde oppbevares trygt og ute av sirkulasjon i størst mulig grad. Dette er et tiltak som kan implementeres ensidig og øyeblikkelig, uten å vente på andre stater. – Uansett hvor hardt stater prøver å gjøre det trygt, er atomvåpen i seg selv farlige, argumenterte han.
Den femte dagen av FN-arbeidsgruppen sitt møte om nedrustning av atomvåpen tok for seg tiltak for å øke bevisstheten om og forståelsen for hvor komplekst og sammenflettet forholdet mellom de forskjellige humanitære konsekvensene av en utløsning av atomvåpen vil være. John Borrie oppsummerte lærdommen tatt fra de tre konferansene om de humanitære konsekvensene av atomvåpen i Oslo, Nayarit og Wien. Blant annet nevnte han økt forståelse for nestenulykkene i atomvåpenhistorien, at det ikke vil være mulig å få til en humanitær respons, langtidseffektene av bombene i Hiroshima og Nagasaki og testing av atomvåpen, og vår fortsatt mangelfulle kunnskap om risikoen knyttet til atomvåpen. Lærdom fra konferansene var, ifølge Borrie, økt forståelse av at atomvåpen er en global utfordring, at effektene av et atomvåpen vil være større, videre og mer komplekse enn man har tenkt så langt, at det er vanskelig å se for seg hvordan bruk på noe vis ikke vil bryte internasjonal humanitærretten, og at vi i økende grad snakker om atomvåpen på en mindre teoretisk måte.
Flere talere fremhevet behovet for å skape konsensus på viktige tvistepunkter, spesielt de som kom frem i løpet av det første panelet. Andre, deriblant Irland og Mexico, understreket nødvendigheten for handling på nedrustningsfeltet. Gitt at de nåværende tilnærmingene er «kjedelige, dovne og ulønnsomme», ifølge Brasil, burde arbeidsgruppen anbefale at forhandlinger om en internasjonal traktat som forbyr atomvåpen settes i gang, med mulighet for tilleggsprotokoller om avskaffelse på et senere tidspunkt.
Thani Thongphakdi avsluttet ved å skissere veien videre mot neste møte i Genève fra 2.-13. mai. Alle arbeidsdokumenter lagt frem før 7. april 2016 vil bli gjennomgått og tatt med i betraktningen når ordstyrerens samledokument blir laget. Dette dokumentet blir forhåpentligvis sendt ut i løpet av tredje uke i april, og vil beramme og opplyse arbeidet i løpet av mai-samlingen. Arbeidsdokumenter sendt inn etter 7. april vil bli tatt med før den avsluttende rapporten.