Atomavskrekking - en oppskrift på katastrofe
Skrevet av Kirsten Osen og Helge Hagelund. Først publisert i Nei til atomvåpen magasinet, juni 2016.
Et bredt spekter av personer og grupper tar avstand fra bruk av atomvåpen som avskrekking i nasjonale sikkerhetsstrategier.
Omstridt teori. Atomavskrekking er å true med å svare med atomvåpen på væpnet angrep. De fleste atomvåpenstater har åpnet muligheten for å bruke atomvåpen først. Atomavskrekking er en arv fra den kalde krigen da den, ifølge dr. Nick Ritchie, Universitet i York, utviklet seg som en ide om at trussel med atomvåpen automatisk stabiliserer fiendtlige internasjonale relasjoner. Strategien er forbundet med enorm risiko. Den er også folkerettslig problematisk. Ifølge FN-paktens artikkel 2.4 skal stater «avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt».
Trusselens innhold. Pensjonert general Lee Butler, tidligere sjef for USAs atomstyrker, ville helst ha avskaffet ordet atomavskrekking for å tvinge frem en beskrivelse av hva det egentlig trues med; nemlig en verdensomspennende humanitær og miljømessig katastrofe med millioner drepte og sårete, svære ødeleggelser, radioaktiv forurensning, sterkt temperaturfall pga stratosfæriske forurensninger fra brannene, og i sin ytterste konsekvens muligheten for utslettelse av livet og livsgrunnlaget på jorda.
Prisgitt motparten. For at atomavskrekking skal oppfattes troverdig av motparten, kreves det ikke bare høy beredskap til å detonere atomvåpen, med de farene det innebærer, men også politisk vilje til å utløse en atomkrig. Atomavskrekking baserer seg på urealistiske forestillinger om motpartens evne til å handle rasjonelt i krisesituasjoner. Atomavskrekking blir mer kompleks og vanskeligere jo flere som har atomvåpen, inkludert ikke-statlige aktører.
Risiko for ulykker. En troverdig atomavskrekking med våpnene i høy beredskap innebærer i seg selv fare for utilsiktete hendelser. Atomarsenalene er komplekse systemer med betydelig risiko for ulykker. Atomavskrekking behøver bare å feile en eneste gang for å utløse en verdensomspennende katastrofe. Ifølge Ritchie er den kalde krigen i etterkant beregnet til å ha hatt en sannsynlighet for atomkrig større enn én hvert 47. år. Lee Butler konkluderte slik etter den kalde krigen: «Atomavskrekking var en oppskrift på katastrofe. Vi unnslapp katastrofen ved Guds nåde. Hvis du spør meg som har levd på denne arenaen i hele min karriere, svarer jeg at jeg har kommet til én konklusjon: Dette må ta slutt. Dette må stoppes. Det må bli vår høyeste prioritet». Mohamed ElBaradei, daværende sjef for IAEA, sa i 2004 at risikoen er større enn noen gang. Dagens dårlige forhold Øst/Vest bidrar ytterligere til å øke risikoen.
Nytteverdien av atomavskrekking i dagens verden er høyst tvilsom. NATOs atomvåpen hindret ikke Russland i å annektere Krim. Atomavskrekking har ikke avverget konvensjonelle terrorangrep i NATO-land: USA, Storbritannia, Spania, Danmark, Frankrike, Belgia, Tyrkia; i andre atomvåpenstater: Pakistan, India, Kina, Russland, Israel; eller i paraplylandet Japan. Atomavskrekking er heller ikke egnet til å avverge kjernefysiske angrep fra ikke-statlige aktører. Tvert om. Så lenge atomvåpen finnes, vil det være mulig for ikke-statlige terrorister å få tak i atomvåpen eller våpenmateriale, som hvis Taliban får tilgang til Pakistans atomarsenaler.
Amerikanske biskoper gikk i 1998 sterkt ut mot USAs fortsatte bruk av atomavskrekking: «Atomavskrekking som nasjonal strategi må fordømmes som moralsk forkastelig fordi det unnskylder og rettferdiggjør fortsatt besittelse og videre utvikling av disse grufulle våpnene. Vi oppfordrer alle til å gå sammen om å eliminere atomvåpen nå, heller enn å forbli avhengig av dem på ubestemt tid».
NATO. I 2007 hadde George Schultz, William Perry, Henry Kissinger, Sam Nunn, tidligere amerikanske toppolitikere, en artikkel i Wall Street Journal der de beskriver atomavskrekking som utdatert, farlig og ineffektiv: «Atomvåpen i dag utgjør en enorm fare. Doktrinen om atomavskrekking er utdatert, økende hasardiøs, og avtagende effektiv». Allikevel erklærte NATO i 2012 at «Atomvåpen er et sentralt element i NATOs generelle kapasitet for avskrekking og forsvar ved siden av konvensjonelle styrker». Men som stortingsrepresentant Svein Roald Hansen (Ap) sier i en facebook-oppdatering fra Hiroshima: “Atomvåpen har ingen plass i bestrebelsene for å sikre fred og trygghet».
Etikk og sameksistens. Det kan ikke være riktig å akseptere ukritisk, for resten av menneskehetens historie, et system som vedlikeholder fred mellom potensielle fiender med trussel om gjensidig utslettelse. Richard Butler, erfaren australsk nedrustningsdiplomat, erkjenner at «Utviklingen av teorien om avskrekking (…) har ført til en situasjon der de store atomvåpenstatene, USA og Russland, setter på spill hele menneskeheten og livsgrunnlaget på jorda av hensyn til sin egen sikkerhet. Forestillingen om at beskyttelse av en gitt sivilisasjon berettiger ødeleggelse av alle andre sivilisasjoner er utfordrende og burde ansees som moralsk forkastelig». Pave Francis sier det slik: «Atomavskrekking og trusselen om gjensidig total utslettelse kan ikke være grunnlag for en etikk om brorskap og fredelig sameksistens mellom folk og nasjoner». Nylig appellerte religiøse ledere, ordførere og parlamentarikere fra et internasjonalt møte i Hiroshima: «Vi oppfordrer verdens ledere til å forplikte seg til å eliminere atomvåpen og erstatte atomavskrekking med felles sikkerhetstiltak mot konflikter. Vi oppfordrer stater til å arbeide for en atomvåpenkonvensjon eller et rammeverk av avtaler om eliminering av atomvåpen»
Millioner av helsearbeidere verden over sto bak en uttalelse til FNs Open-Ended Working Group om atomvåpen i Geneve i mai 2016: «Fra et humanitært perspektiv betyr atomavskrekking å erklære vilje til å drepe millioner av mennesker, å gjøre uopprettelig skade på jordas økosystem og å utplassere våpen som er laget for dette formålet. (…) Atomavskrekking i enhver form – inkludert utvidet atomavskrekking – er en umoralsk og hensynsløs sikkerhetsstrategi som må forbys som et avgjørende ledd i eliminering av atomvåpen».
