Norsk politikk

Hva er egentlig Stockholmsinitiativet?

Oftere og oftere hører vi Stockholmsinitiativet bli trukket fram som en bevis på at Norge jobber aktivt for internasjonale nedrustning. Det tysk-svenske-initiativet er forsåvidt vel og bra, men ikke hvis det brukes som en unnskyldning for å la være å engasjere seg i initiativene som faktisk bringer press på atomvåpenstatene og substans til internasjonalt nedrustningsarbeid.

Foto: Auswärtiges Amt

Skrevet av Tuva Widskjold

Stockholminitiativet er business-as-usual

Bortsett fra et punkt om å inkludere kvinner i beslutningsprosessene og et kjønnsperspektiv i nedrustningprosesser, presenterer Stockholms-initiativet ingen nye tiltak. Statene som er med i initiativet har allerede forpliktet seg til de andre tiltakene under andre avtaler.

Initiativet presenterer en rekke “stepping stones” som samlet skal bidra til bedre kontroll på atomvåpen. En slik “step-by-step approach” er ikke mer enn en videreføring av det vi har holdt på med i flere årtier. Tilnærmingen gir atomvåpenstatene og deres allierte noe å vise til i møte med krav om nedrustning og skaper inntrykk av at atomvåpenstatene gjør reell fremskritt på nedrustning. Realiteten er at nedrustningsarbeidet står fast og atomvåpenstatene slipper unna med å ruste opp samtidig som de hevder at de ønsker en verden fri for atomvåpen. En naiv tillit til at atomvåpenstatene vil gjøre fremskritt på nedrustning uten press og konfrontasjon, har brakt oss dit vi er i dag, i en situasjon der faren for bruk av atomvåpen er større enn noensinne. 

Hovedproblemet med tilnærmingen Stockholms-initiativet representerer, er at den ikke tar oppgjør med det største hinderet for nedrustning og avskaffelse av atomvåpen: kjernefysisk avskrekking. Ved å støtte en slik tilnærming bidrar Norge til å legitimere atomvåpen ved å la atomvåpenstatene true med bruk av disse våpnene på våre vegne. 

Statene som deltar i Stockholminitiativet

  • Argentina 
  • Canada
  • Etiopia
  • Finland
  • Indonesia (har signert FNs atomvåpenforbud)
  • Japan
  • Jordan
  • Kazakhstan (har ratifisert FNs atomvåpenforbud)
  • Nederland
  • New Zealand (har ratifisert FNs atomvåpenforbud)
  • Norge
  • Spania
  • Sveits
  • Sverige
  • Sør-Korea
  • Tyskland

Tiltakene i Stockholminitiativet

Stockholms-initiativet er basert på strategier utviklet av den britiske tenketanken British American Security Information Council (BASIC). Medlemsstatene forplikter seg til å ta ansvar for å fremme, inkludert, men ikke utelukkende, følgende tiltak (stepping stones), og inviterer alle stater til å vurdere, støtte og gjennomføre dem:

Du finner tiltakene på engelsk her. Oversettelsen under er ikke offisiell. 

  1. At atomvåpenstater erkjenner behovet for å sikre at atomvåpen aldri blir brukt igjen og behovet for å fremme atomnedrustning.
  2. At USA og Russland utvider nye START og deltar i samtaler om mulig utvidelse.
  3. At atomvåpenstater reduserer sine atomvåpenarsenaler, og bidra til neste generasjons våpenkontrollavtaler.
  4. At atomvåpenstater, sammen eller hver for seg, diskuterer og iverksetter praktiske tiltak for å redusere atomvåpenens rolle i deres politikk og doktriner.
  5. At atomvåpenstater utdyper diskusjoner om sine atomvåpendoktriner- og erklæringer, både seg imellom og med stater som ikke har atomvåpen, under den kommende tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen (NPT) og gjennom hele neste tilsynssyklusen for NPT. 
  6. At atomvåpenstater rapporterer til partene i NPT om arsenaler og planer for modernisering.
  7. At atomvåpenstater, sammen eller hver for seg, styrker negative sikkerhetsgarantier også i kontekst av avtaler som etablerer atomvåpenfrie soner.
  8. At alle stater støtter etablering av atomvåpenfrie soner i alle regioner i verden på grunnlag av avtaler som stater i den berørte regionen frivillig har kommet fram til, inkludert etablering av Midtøsten som en sone fri for atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen i samsvar med 1995-resolusjonen om Midtøsten. I den sammenheng er vi oppmuntret av kontinuerlig innsats og den første sesjonen av konferansen avholdt i 2019.
  9. At atomvåpenstater og stater som har atomvåpen på eget territorium deltar i en strukturert dialog for å vurdere, minimere og håndtere kjernefysisk risikoer, inkludert ved tiltak rettet mot å forhindre krise, forlenge beslutningstider i kriser, og tiltak for å minimere potensielle sårbarheter som kommer fra forstyrrende teknologier og cybertrusler, f.eks på kommando og kontroll.
  10. At atomvåpenstater forbedrer eller etablerer krisekommunikasjon og prosedyrer mellom hverandre, f.eks. av direktelinjer og sentre for risikoreduksjon.
  11. At atomvåpenstater adresserer at det blir vanskeligere å skille konvensjonelle og kjernefysiske systemer, og iverksetter tiltak for å reversere denne utviklingen. 
  12. At alle stater opprettholder eksisterende moratorier om å ikke utføre prøvesprengninger med atomvåpen eller andre kjernefysiske eksplosjoner, og styrker innsatsen for ikrafttredelsen av den Prøvestansavtalen (Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty (CTBT)) som er langt på overtid, gjennom fortsatt påvirkningsarbeid overfor, og engasjement fra, statene som må ratifisere for at avtalen skal trå i kraft, samt politisk, teknisk og økonomisk støtte for å ytterligere å styrke de internasjonale overvåkingssystemene (The International Monitoring System (IMS)) og den organisasjonen for prøvestansavtalen (Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty Organization (CTBTO)).
  13. At alle stater erklærer og opprettholder moratorier om produksjon av spaltbart materiale til bruk i atomvåpen eller andre kjernefysiske eksplosive enheter.
  14. At atomvåpenstater og stater som har atomvåpen på eget territorium viser lederskap for å oppheve blokkering av forhandlinger om en traktat som forbyr produksjon av spaltbart materiale.
  15. At alle stater støtter de pågående initiativene for å utvikle multilaterale verifiseringskapasiteter for atomvåpennedrustning, som International Partnership for Nuclear Disarmament Verification og innsats i FN, som Groups of Governmental Experts, Open-ended Working Groups og kapasitetsbygging.
  16. At alle stater engasjerer den unge generasjonen, inkludert gjennom plattformer for dialog, veiledning, praksisplasser, stipendiater, politiske og diplomatiske simuleringer  og aktiviteter for ungdomsgrupper. 
  17. At alle stater oppmuntrer besøk til og samhandling med samfunn som er berørt av atomvåpen, inkludert Hiroshima og Nagasaki, og områder der det tidligere har vært utført prøvesprengninger, som Semipalatinsk og i Stillehavet.
  18. At alle stater sikrer full og effektiv deltakelse av kvinner og videre integrere kjønnsperspektiv i alle aspekter av beslutningsprosesser for nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. 
  19. At atomvåpenstater skal delta i, og intensivere, dialog om å opprettholde strategisk stabilitet, med maksimal åpenhet overfor det internasjonale samfunnet, for å fremme gjensidig forståelse og tillit, og for å sette rammen for fremtidige våpenkontrollavtaler og nedrustning.
  20. At alle parter til NPT rapporterer på sin gjennomføring av positive og negative forpliktelser under NPT ved hjelp av et standardisert rapporteringsformat, og støtter forslag for å styrke rapporterings- og åpenhetsforpliktelser.
  21. At atomvåpenstatene leverer sine rapporter på implementering av sine forpliktelser under  NPT i forkant av tilsynskonferansen for NPT i 2020.
  22. At alle stater forplikter seg til å forbedre NPTs tilsynssyklus for å forbedre alle aspekter av implementeringen og støtte pågående arbeid for å styrke NPTs tilsynsprosess.