23. juli 2024 presenterte Naomi Zoka fra organisasjonen Pax Christi Flanders (Belgium) ICANs uttalelse til FN møtet om ikke-spredningsavtalen (NPT prep-com). Dette er en oversatt utgave av hennes tale. Hele talen kan ses på FNs Web-TV (fra tidskode 44:50)
Ærede delegater,
Risikoen fra atomvåpenet er på vei oppover. Sjansen for bruk av et atomvåpen er høyere enn noen gang i min og mange andres levetid. Atomvåpenstatene kommer med trusler raskere enn de får testet leveringssystemer, noe som resulterer i en mindre stabil, mindre sikker og farligere verden.
Det er ikke den verden vi ønsker å leve med. Vi kan ikke overholde politikk der ett – eller ni – land har lov til å holde resten av verden som gisler gjennom masseødeleggelsesvåpen. Bruken av disse våpnene kjenner ingen grenser. En konflikt som involverer atomvåpen tusenvis av kilometer fra dette konferanserommet vil fortsatt forårsake kaos og katastrofe for oss alle, våre familier og vår fremtid.
Vi trenger ikke se atomvåpen brukt i krig igjen for å vite virkningen. Som W.J. Hennigan skrev i New York Times, nylig:
«USA og Sovjetunionen utgikk så vidt gjensidig ødeleggelse, men det var likevel en atomkrig: Et kappløp med testing etterlot et hav av sykdom, forflytning og ødeleggelse, ofte på avsidesliggende steder der marginaliserte samfunn ikke fikk muligheten til å si over hva som skjedde på deres egen jord.“
De over 2000 atomprøvespregningene - utført primært av atomvåpenstatene i dette rommet - forandret for alltid livene til disse tusenvis av kvinner, menn og barn. Spesielt til små jenter, ettersom jenter som ble utsatt for bruk og testing av atomvåpen ble utsatt kreft omtrent dobbelt så mye som gutter gjør. Selv før de ble tatt i bruk har atomvåpen skapt lidelse blant de undertrykte. Fra Shinkolobwe-gruvene i det østlige DR Kongo hvor lokalbefolkningen ble tvunget inn i urangruver av sine koloniale herskere. Til flere generasjoner som fortsatt kjemper mot livstruende sykdommer. Atomvåpen har og vil alltid være et verktøy for undertrykkelse uavhengig av hvilken stat som besitter dem.
I dag krever mange overlevende rettferdighet og ansvarliggjøring, og at atomvåpen elimineres en gang for alle, slik at det som har skjedd med dem aldri kan skje igjen.
Likevel går de atomvåpenstatene hensynsløst i gang med et nytt atomvåpenkappløp.
Hvert år avslører den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen, ICAN, de uakseptable atomvåpnene. Til tross for sine forpliktelser i henhold til NPTs artikkel VI brukte de atomvåpenstatene 86 milliarder dollar på sine arsenaler i 2023.
USAs utgifter utgjør 54 % av det globale totalbeløpet, til 51,5 milliarder dollar, mens Kina og Russland også brukte høye beløp på henholdsvis 11,8 og 8,3 milliarder dollar. Storbritannia økte utgiftene med 17 % fra året før. Over hele linjen har hver atomvåpenstat økt beløpet for å opprettholde og fornye på deres arsenaler. I mellomtiden ansetter den profittsøkende private industrien mektige lobbyister for å sikre milliardkontrakter for å utvikle disse masseødeleggelsesvåpnene.
Utgifter til atomvåpen løper løpsk. Dette øker risikoen for bruk av atomvåpen. Det samme gjelder anvendelsen av nye teknologier til kommando-, kontroll-, kommunikasjons- og leveringssystemer for atomvåpen. Vi går inn i en æra med KI-assistert informasjonsinnsamling for å gjøre beslutninger lettere.
Men å redusere tiden som trengs for å trekke en konklusjon, en som er i menneskehetens interesse, setter katastrofen bare sekunder unna i stedet for minutter. Annie Jacobsens bok «Nuclear War: A Scenario» minnet oss nylig på dette. Beslutningen om å bruke atomvåpen eller ikke trenger ikke kunstig intelligens - sunn fornuft sier at det alltid må være nei.
En annen økende bekymring er spredningen av atomvåpen utplassert på fremmede territorier. Med Russlands stasjonering av våpen i Belarus, og den fortsatte amerikanske utplasseringen av våpen i Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Türkiye går imot prinsippene med ikke-spredningsavtalen.
Atomvåpen utplassert i Europa er lagd for å brukes i Europa. Men konsekvensene vil ikke forbli på dette kontinentet - og denne fortsatte utplasseringen reduserer sikkerheten for andre stater.
Våpnene i Europa illustrerer et annet problem med atomvåpen, et som ofte snakkes i denne salen – og det er mangelen på åpenhet. Som borgere i landene som er vert for atomvåpen, har vi gjentatte ganger bedt om at bombene skal fjernes. Men våre regjeringer hevder at de ikke kan diskutere saken – at det ikke er noe de kan bekrefte eller avkrefte.
Det ser ut til at regjeringer som støtter bruken av atomvåpen på deres vegne, tror på akkurat nok åpenhet til å gjøre kjernefysiske trusler troverdige men ikke nok åpenhet til å muliggjøre et effektivt demokrati.
Praksisen med «nuke sharing» har fått fortsette altfor lenge, og nå sprer den seg. Hvordan vil myndighetene som for øyeblikket forsvarer praksisen føle seg når våpen begynner å dukke opp i land utenfor Europa? Det er forslag der ute som vil spre atomvåpen over hele verden - selve grunnlaget til traktaten vi er her for å diskutere. En slik utplassering av atomvåpen er uakseptabelt.
Det er derfor traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) er så tydelig i saken. Under TPNW kan ikke en stat sette befolkningen i en annen stat i fare ved å utplassere atombomber i landet deres. Det er tydelig, og denne tydeligheten gir trygghet og stabilitet.
TPNW er traktaten som skaper fremskritt når det gjelder nedrustning. Den robuste prosessen, de dynamiske og svært engasjerende møtene mellom statspartene, og forpliktelsen til de samme prinsippene som underbygger NPT er oppriktige.
Det er i forbudstraktaten at jentene som er skadet av bruk og testing av atomvåpen finner en vei til rettferdighet. Det er i forbudstrakten at sikkerhetshensynene til alle stater, ikke bare noen få, blir hørt og tatt på alvor.
Veien til en verden uten atomvåpen går gjennom forbudstraktaten, og vi inviterer alle stater til å slutte seg til den mens vi beveger oss mot en atomvåpenfri fremtid.
Takk for oppmerksomheten.