Tanker etter Oppenheimer
ICAN Norges koordinator, Tuva Widskjold, deler sine tanker etter å ha sett Oppenheimer og hva hun mener seerne bør vite om konsekvensene av hendelsene beskrevet i filmen.
I går kveld så jeg Oppenheimer i en fullsatt sal i et norsk sommerparadis. Utepils, latter og smil preget bybildet. Tre timer senere, utenfor kinosalen, var stemmene lavere og mer alvorlige.
Selv om filmen Oppenheimer utelater mye av det vi i dag vet om den mest grusomme arven fra Trinitytesten, USAs prøvesprengninger og lidelsene til innbyggerne i Hiroshima og Nagasaki, håper jeg mange tar turen til norske kinoer de neste månedene.
De politiske diskusjonene, atomvåpenkappløp og spørsmål om hvilken rolle USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki egentlig spilte i Japans kapitulasjon, hørte ikke bare etterkrigstiden til, det hører vår tid til.
Skal du se filmen? Dette bør du vite om Trinitytesten:
Rundt en halv million mennesker bodde innenfor en radius på ca. 240 kilometer fra eksplosjonen. Noen bodde bare 19 kilometer unna. Ingen ble advart eller evakuert.
Måneden etter Trinitytesten ble utført steg barnedødeligheten i området med 56 %.
En ny studie viser at radioaktivt nedfall fra Trinitytesten nådde 46 amerikanske stater, Canada og Mexico i løpet av 10 dager etter eksplosjonen. Du kan lese mer om studien her.
Forskerne visste lite om hvordan radioaktivt materiale gikk inn i økosystemer, og tok ikke de nødvendige forbeholdene.
"Downwinders" er et begrep som brukes om de som har bodd i nærheten av steder der atomvåpenprøvesprengninger er utført og derfor kan ha blitt utsatt for farlig radioaktivt nedfall. Til tross for strålingen lokalbefolkningen ble utsatt for, har ikke Trinitytest downwinders vært kvalifisert for kompensasjon under 1990 Radiation Exposure Compensation Act (RECA). Du kan lese mer om lokalbefolkningens kamp for rettferdighet her.
Trinitytesten var den første av over 2000 prøvesprengninger utført verden over, i hovedsak i området befolket av urbefolkning og marginaliserte grupper, lokalisert langt unna der beslutningene om testene ble tatt. Konsekvensene for mennesker og miljø har vært grusomme, de snikende sykdommene radioaktiv stråling kan føre til har hjemsøkt uskyldige mennesker i årtier. Du kan lese mer om prøvesprengningene her.
Det er mye som utelates i Oppenheimer. Deler av historien vi ikke kan godta at går i glemmeboken, og som lenge har vært forsøkt dysset ned og tiet. Ofrene for prøvesprengninger fortjener at vi lærer om deres skjebne og hjelper dem i kampen om å få helsehjelpen og kompensasjonen de fortjener.
Skal du se filmen? Dette bør du vite om Hiroshima og Nagasaki:
Filmen viser ikke de grusomme humanitære konsekvensene for innbyggerne i Hiroshima og Nagasaki. Vi har bildene og vi har historiene. De må vises og høres.
Over 210 000 mennesker mistet livet før utgangen av 1945. De overlevende forteller om mennesker som ikke lenger lignet på mennesker; forbrente med innvollene hengende ut. De forteller om smertene, om frykten for å føde barn med misdannelser, om frykten for kreft og andre sykdommer som følge av radioaktiv stråling.
Les om USAs bombing av de to japanske byene her.
Men de overlevende forteller også om en annen kamp, kampen for at ingen andre skal måtte oppleve det de opplevde. De viser en enorm styrke når de igjen og igjen deler sine historier for at vi skal forstå hvilke farer vi står overfor, men også for å vise oss at vi har mulighet til å gjøre atomvåpen til historie.
Hør Setsuko Thurlow, som overlevde USAs atomvåpenangrep mot Hiroshima, snakke om Oppenheimer her.
Oppenheimer tar opp diskusjonen rundt nødvendigheten av å bruke atomvåpen mot Japan. I dag er det få som mener det var nødvendig. Det var et unødvendig massedrap av sivile.
Skal du se filmen? Dette bør du vite om kampen for en verden uten atomvåpen og Norges støtte til verdens verste masseødeleggelsesvåpen:
Mens filmen om Oppenheimer forteller om hvordan historien om atomvåpen begynte, er det vi som bestemmer hvordan historien skal slutte.
Allerede før det første atomvåpenet var ferdig utviklet, begynte engasjementet for å avslutte utviklingen og sørge for at disse våpnene aldri så dagens lys. Siden den gang har millioner engasjert seg i kampen mot atomvåpen.
I 2017 vedtok 122 stater i FN et forbud mot atomvåpen. Forbudet trådte i kraft i 2021 og ble del av internasjonal lov. Nå har 92 stater signert og 68 ratifisert forbudet. Norge er ikke blant dem. Sammen med et mindretall av verdens stater tviholder Norge på retten til å bli forsvart av masseødeleggelsesvåpen. Vi har ikke selv atomvåpen, men lar USA true med - og eventuelt bruke - atomvåpen på våre vegne.
Ved å hevde at atomvåpen er legitime våpen, og påstå at disse våpnene er nødvendig for vår sikkerhet, er Norge med på å svekke tabuet mot atomvåpen og skjerme atomvåpenstatene for press om nedrustning.
Utepils, latter og smil preger fortsatt Norges sommerbyer. Jeg håper vi som samfunn velger at det skal fortsette å være sånn. Som Daniel Högsta, leder for ICAN skriver: “Det er opp til oss – regjeringer, aktivister og innbyggere – å velge den avslutningen vi ønsker – kjernefysisk holocaust eller atomnedrustning gjennom den eneste traktaten som gjør disse masseødeleggelsesvåpnene ulovlige.” Les hele saken her.